English pages

Hjem
Tilbake
Artikler
Bildebyrå
foto.ravna.no/
Forskning
Film
Foredrag
Utstilling
Bestilling
CV
Urfolk
Over tundra
Tilbud på klassikere om Russland

 

Stort bilde

Vandringer I Grenselandet
Fra Tana til Tuloma

En vandring gjennom et land med kontraster. Med natur en vil trykke til sitt hjerte, men også gjennom landskap som påkaller gråt. Et land med legender, myter og spennende opplevelser. For sportsfiskere, jegere og padlere et fristed. For dem som søker en annerledes kultur, spennende mennesker og nye opplevelser - en egen verden.

Vi blir med på en vandring i det vidstrakte, og for mange ukjente, grenselandet mellom øst og vest - til den mektige Tanaelva, ørretvannene øst av Laksefjorden, Sør-Varangers dype skoger og Varangerhalvøyas snaue kyst, og til Lottas uendelige ødemark - til brusende elver og ødemark med bjørn, elg og gammaltiur, men også til et kulturlandskap med legender, spor og tidløse minner.

Vandringer i grenselandet - om fiske-, jakt- og ødemarksopplevelser, men også et dykk inn i grenselandets folkesjel, kultur og tradisjoner.

198 s gjennomillustert

Innledning:

GRENSELANDET MELLOM
ØST OG VEST

Den mektige Tanaelva, ørretvannene øst av Laksefjorden, Sør-Varangers dype skoger og Varangerhalvøyas vidder… Eller Lottas uendelige ødemark med bjørn, gammaltiur og tidløse kulturminner. Det mektige, vakre og for mange ukjente grenselandet i nord er variert og full av kontraster. Ikke bare de som er skapt av naturen, men også kontraster skap av hensynsløs industri og den kalde krigens rustningskappløp.

Tidligere ble dette området omtalt som fellesområde for Norge, Finland og Russland. Et gjennom tidene turbulent område med Norges yngste grense, fastlagt i 1826. Mellom Russland og Finland enda yngre; ikke fastlagt før i siste gang i 1944, da Finland måtte gi fra seg store landområder til bjørnen i Øst. Opprinnelig hverken norsk finsk eller russisk. Men samisk. Likevel opp gjennom tidene beskattet av monarkene både i København, Stockholm og St. Petersburg.

Fellesområde eller grenseland? Den første har en positiv undertone som vitner om et fellesskap mellom folkene her nord; ved Tuloma, Enaresjøen eller ved Tana. Men begrepet fellesområde er også brukt negativt, som betegnelse på et statsløst område hvor enhver hersker kunne inndrive sin tributt. Så måtte da også de europeiske nasjonalstatene som etter hvert fikk herredømme her oppe, splitte opp området, lage grenser og samtidig bryte århundrelange bånd mellom områdets opprinnelige folk som tidligere kunne ferdes fritt mellom Lottas ødemarker og Varanger vidder.

Ordet grenseland har kanskje en negativ undertone i det den betegner at noe er stengt, at det er et område med en barriere en ikke uten videre kan forsere. Grense er imidlertid et ord som brukes i mange sammenhenger. Ikke bare om landegrenser, men også om kulturelle skiller og forskjeller. Grense kan også definere et område hvor folk henter sitt utkomme fra naturen. Alt dette gjør at ordet blir fylt med spenning og en udefinert lengsel etter å finne ut hva som er på den andre siden av dette skillet.

Livsnerven i grenselandet har gjennom alle tider vært elvene. Fortellingene starter derfor ved samelandets flod, Deatnu, på norsk Tana. Her tar vi del i livet langs elva i de hektiske junidagene da vinter blir til sommer, vi møter laksefiskeren som har røktet garnene sine i en mannsalder, og vi er til stede når en rekordlaks av nyere dato blir kleppet. Deretter beveger vi oss opp på fjellet, til Laksefjordvidda for å jakte på storrøya, eller til Kárasjohka for å utfordre den viltre elvas stryk og kulper. Vi blir også med en sjørøyefiskerne til en av elvene som skjærer seg inn i Varangervidda.

Så flytter vi oss østover. Til det som egentlig har vært fellesområdet. Her stopper vi først i Neiden for å ta del i det urgamle Käpäläfisket, for der etter å fortsette til den spennende Jakobselva ved Russlands grense.

Høsten i Norge blir tilbrakt i rypeliene, langs urene og snaufjellet hvor fjellrypa holder til og i grensetraktene mot Finland, hvor vi skal være med på elgjakt. Før vi forlater vår side av grensa blir vi med ødemarksjegeren på hans siste rypejakt, vi møter en snarefanger, vi trekker garn under isen og vi går skituren over vidda, fra Ifjord til Rastegaisa. Vi rekker også innom bergflåene i måseggtiden. Før vi forlater vår side av grensa, gjør vi nok et stopp i Sør-Varanger; øverst i Pasvik møter vi en av grenselandets legender; bjørnejegeren Herman Sotkajærvi.

Der etter må leserne ta tak og holde seg fast. Det er tid for å passere grensa. På den andre siden av Pasvikelva, også det engang en livsnerve i grenselandet, ligger det en by fire ganger større enn Finnmarks største. En by nært opp til grensa, men hvor en likevel må legge til side de norske oppfatningene av tid, effektivitet, væremåte og omgangstone.

Vi stopper ikke ved Salmijærvi eller Nikel, men drar inn i en villmark mer øde enn området en kan finne vest for grensa, for å møte glimrende lakseelver og vidstrakte jaktmarker. Vi prøver laksebettet i Petsja, en god elv sørvest av Murmansk. Vi blir tatt med på toppjakt etter tiur vinterstid, og jakt med treskjeller i Lottas ødemark. I det samme området prøver vi også bettet på isen.

Men det er ikke bare jakt- og fiske vi skal møte i det russiske grenselandet. Dette myteomspunnede landet er full av legender og fortellinger. Noen fra nyere tid, andre eldre. Vi støter vi på boplassene til Suenjelfolket, som måtte rømme fra sine marker under siste krig, vi blir "kjent" med en ung partisan-kvinne, til tross for at hun gav sitt liv i Den store fedrelandskrigen for over 50 år siden, og vi besøker Fiskerhalvøya, et monument over den kalde krigen.

Vi får også høre om eldre legendefigurer, slik som Anika og Trifon, før reisen ender opp hos Moder Vaarlamija, som nå bygger opp en kirke på ruinene av det gamle Petsjengaklosteret. Vandringene ender opp i en by fire ganger større enn Finnmarks’ største. Byen heter Nikel. Når en står der en stille kveld med industrirøyken i halsen og skuer over på de funklende lysen fra de velholdte gårdene i Pasvik, bare et 10-talls kilometre unna, kan en virkelig ta og føle på kontrastene. En kontrast som følge av forskjellige ideologier, skillelinjer og grenser mellom folket i nord.

Vandringer i Grenselandet - en vandring gjennom et land med kontraster. Med natur en vil trykke til sitt hjerte, men også gjennom landskap som kan få en til å gråte. Et land med legender og myter og spennende opplevelser. For sportsfisker, jegere og padlere et fristed. For de som søker en annerledes kultur, spennende mennesker og nye opplevelser, en egen verden.

FORORD

Denne boka var egentlig tenkt som en skildring av jakt- og ødemarksopplevelser i det østlige Finnmark og områdene lengst vest på Kola. Den er blitt en bok om nettopp dette, men også en bok om mye mer enn bare jakt og fiske; en bok om mennesker og om grenselandets kultur, tradisjoner og legender.

I motsetning til mine tidligere bøker tar Vandringer i Grenselandet utgangspunkt i de jaktmarkene og de elvene som har dannet rammene rundt min oppvekst. Boka starter derfor opp med egne opplevelser fra tidligere år, for tidvis å bevege over mot det Rune Samuelson betegner som "Tapios stier", den ødemarkskulturen som vi ennå kan skimte konturene av fra en nær fortid, men som egentlig forsvant sammen med velstandsutvikling, husbankhus og snøskutere.

Siden mitt første møte med grensa mot Russland en gang tidlig i ungdomsårene, har området bak vegbommene og piggtrådgjerdene voktet av stramme soldater med schæferhunder, hatt en underlig dragning på meg. Dragningen ble enda sterkere da jeg knapt 20 år gammel kunne skue over til Nikel og Salmijærvi fra et observasjonstårn på en av millitærets grensestasjoner i Pasvik. Den gang var landet et utopi, noe en bare kunne drømme om å reise i.

Med jernteppets fall åpnet mulighetene seg for å reise i øst, til endeløse områder med ødemark og glimrende jakt- og fiskemuligheter. Men også e.... Men det er ikke trolltiuren, bamsen eller lakseelvene som har gjort størst inntrykk. Det er kulturen og menneskene, både på godt og vondt, som først og fremst har fanget min interesse, en interesse mange av mine tidligere lesere har delt.

Vandringer i Grenselandet har kanskje et uvanlig geografisk utgangspunk. Her møter vi landet på begge sidene av grensen, områder jeg personlig har et nært forhold til. Boka er blitt et dykk inn i grenselandes folkesjel og den fokuserer enkelte ganger på ulikhetene. Men kanskje like mye den felles kultur som preger landet i nord.

Det er også med et visst vemod denne boka har blitt til. De jegerne og skoggangsmenn en traff på den andre siden av grensa i den første åpne og entusiastiske tiden etter at jernteppet forsvant, finner en knapt nok mere. Også her har kapitalkreftene gjort at en nå møter andre mennesker som kjenner sin markedsverdi i vest. Således blir denne boka sammen med min første skildring fra landet på andre siden av grensen, I russisk villmark på en måte historie.

Ikke alle personene i boka kan spores med navn og adresse. Noen av dem er sammensatte personer, hvor jeg har hentet noe av deres karakter fra personer jeg har møtt et sted på mine vandringer og noe fra personer jeg har møtt andre steder. Andre er enkeltpersoner som bærer grenselandets jakt- og fangstkultur i seg på en slik måte at det har vært naturlig å gi dem en plass i boka. Til sammen danner de bilder av de menneskene som har livberget seg i dette karrige, men likevel så rike landet, mennesker jeg henter noe av min egen arv og inspirasjon fra. En takk til alle disse fine bærerne av grenselandets kultur. En spesiell takk til min far Ole Ravna som har vist meg veg langs elvene, fjellene og viddene i dette vidstrakte området.

Vadsø i juni 1997

Øyvind Ravna

Innhold

Historie og tradisjoner langs Norges beste lakseelv. Også beskrivelse fra laksekonkurranse, vandring over vidda og fiske i en av sideelvene

Rekordlaksen

Da rekordlaksen på 17.9 kg ble tatt ved Seidastryket.

Den aldrende mannen og elva

Portrett av en tradisjonstro garnfisker

Etter ørret og røye på Ifjordfjellet

Med fly til Norges siste villmark

Om en strabasiøs padletur langs Kárásjohka.

Sjørøye bitt i juli

Om det å lure sjø-røye med nymfe i juli.

En Kveld ved Käpälä-kulpen

Om det urgamle notfisket i Neiden.

I Norges østligste lakseelv

Fra en spennende lakseelv på grensa mot Russland.

Om et gammelt fiskevær, naturen og rein på trekk.

Pernici Bianca

På jakt sammen med italienske eventyrere.

Med fersk hund på rypejakt

Ødemarksjegeren

Om gammel tradisjon og kulturkonflikter under rypejakta.

Fjellrypejakt er jakt i stein og urer på snaufjellet.

Etter skogens konge i grensetraktene

På elgjakt ved finskegrensen

Med garn på isdekt vann

I tidligere tider en dyd av nødvendighet. Nå historie.

Snarefangeren

Om rypefangst, en tradisjon fra tidenes grålysning.

Fra Ifjordfjellet til Rastegaisa med ski og pilkestikke.

En dag i bergflåene

Måseggsanking har vært en like viktig binæring for folket ved kysten som snarefangsten har vært inne i landet.

Laksesprett ved Øvre Tuloma.

Om den fristende lakseelva Petsja.

Vera Poljanova

Historien om en partisaners død i Tulomas ødemark.

Tiurtrekk i Jumos

På riflejakt vinterstid

Sagnomspunnet land i brytningen mellom øst og vest.

Et møte med nåtid og fortid på Fiskerhalvøya.

Isfiske på innsjøene Koallan og Vuen.

Moder Vaarlamija, en guds utsending i grenselandet.

Et møte nonnen Vaarlamija på historisk grunn i den militært befestede Petsjengadalen.

På Suenjelfolkets gamle jaktmarker.

Storfugljakt med laika på historisk grunn

Et tilbakeblikk - ved byen på den andre siden av grensen.

På den andre siden av grensen ligger det en by med 20.000 innbygger og tre røykspyende piper.

 +47 97 18 67 06